Partnermøte i Delhi

Oscar og Birgit møtte Farhad, Zabi, Zaki, Lina, Tamim, Mujeeb og Bazmuhammad i Delhi.

Endelig har JFF fått avholdt sitt årlige partnermøte med afghanerne. Et halvt år for seint denne gangen. Det er ikke lett å bo i Kabul for tida. Samtidig med at vestlige media mister interessen for den vedvarende, og stadig forverrede, situasjonen i Kabul, bor, lever og trener «våre» judoutøvere under stadig verre forhold. Sikkerhetssituasjonen er «all time low». Stadig er det dødeligste måneden siden tidlig på 2000-tallet. Det blir gradvis verre og verre. Volden og terroren kryper nærmere og nærmere og inn i nabolagene, skoleveiene og treningslokalene hvor våre venner bor, går på skole og trener.

Oppi dette er judo og judotreningene ett viktig avbrekk. En frisone. Et sted for vennskap, avkobling, mestring, fysisk fostring og nettverksbygging. Det er nå de trenger vår støtte. Mer enn noen gang. Og det er nå våre budsjetter krymper og krymper. Både på grunn av vekslingskurser, prisøkning i Kabul og et stadig økende antall barn som ønsker å trene judo. Men også direkte kutt i budsjettet fra NORAD via NIF. Sist fikk vi ett kutt på 10% absolutt. Kort sagt, det er vanskelig å bo, trene og leve i Kabul for tiden.

Samtidig krever vi rapporter til gitte tider i standard formater og budsjetter, planer, regnskaper, skjemaer og «policies» for ditten og datten. De gjør så godt de kan og ofte er det ikke godt nok. Vi gjør også så godt vi kan, men føler at vi ikke strekker til. Vi krymper budsjettene samtidig som vi krever mer av dem. Gitt denne settingen samt at vi må møtes i Delhi siden sikkerhetssituasjonen er så dårlig i Kabul at vi ikke kan dra dit og afghanerne ikke får visum til Norge, skulle man tro at stemningen på et partnermøte skulle være litt dempet. Men slik var det ikke.

Afghanere er et prøvet folk, men humøret har de bevart. Humor, humør, glede over de gode tingene i livet og velvilje. Det er det som møter oss. De presenterer prosjektene sine. Judo for gatebarn, judo for barnehjemsbarn, judo for gutter i et av fattigstrøkene utenfor Kabul. De forteller at de prøver å få til jentetrening der. Midt i Kabul. Det er mange jenter som trener judo i Kabul etterhvert. Begge sentrene for gatebarn har egne treninger for jenter. Det er jentetreninger på 4 skoler. Det er også treninger for «vanlige» barn. Det er trening for unge som ønsker å komme på landslaget og det er trening for barn som prøver å forsørge seg selv og familien sin med å selge tyggis på gata og det er trening for jenter som vil vise at jenter kan, vil og må få lov. Det er mange grunner til å trene judo. Og det er enda flere grunner dersom man bor i Kabul.

Vi hører om mangel på drakter, mangel på penger til mat etter trening. Hvordan skal gatebarna kunne trene judo uten mat? Vi hører om mangel på penger til transport. Hvordan skal jentene komme seg på trening når de ikke har lov til å bevege seg utendørs? Vi hører om mangel på transport for barnehjemsbarna. Hvordan skal de få bli med på stevne eller fellestrening når de ikke får lov til å bevege seg utenfor barnehjemmet? Vi hører om mangel på penger til vedlikehold av dojoene, leie av lokale, lønn til hjelpetrenere som er aleneforsørgere for store familier, mangel på det mest. Vi kan ikke love noe. Vi lover bare at vi skal prøve, men vi vet at det er vanskeligere og vanskeligere å få tak i penger.

Overrekkelse av judodrakter samlet inn i Norge.

Men vi snakker ikke bare om problemer. Oscar har førstehjelpskurs og vi rekker en kjapp sightseeing i Delhi. Og, ikke minst, vi rekker å spise på McDonalds. «We don’t have McDonalds in Afghanistan» sier de og spiser burger og pommes frites av hjertens lyst. Vi overleverer også drakter som ble samlet inn rett før avreise. De er allerede i godt bruk rundt omkring i Kabul.

Vi hadde et kort møte. En lang reise for noen korte, men innholdsrike dager med våre gode venner. For det er det de er. Gode venner. Vi jobber sammen. Innenfor et system som ikke alltid virker fornuftig i et land der ingenting virker fornuftig, men vi har et felles mål: Å gi barn og unge i Afghanistan en mulighet. Et fristed. Vennskap. Trening. Glede. Og det målet og vårt vennskap bringer oss sammen.

Skrevet av Birgit Ryningen

Lyst til å støtte JFFs arbeid?

Gi et bidrag til kontonummer 1645.10.57514 eller kjøp noe i vår nettbutikk.

Share on FacebookShare on Google+Share on RedditShare on LinkedInTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *