Judo i Maheba flyktningeleir i Zambia

Tanker etter en tur til Maheba flyktningeleir i Zambia, 9.–11. oktober.

Jeg har allerede vært hjemme en stund, hele tre uker! Jeg er tilbake i mitt liv. Mitt travle liv med tidsfrister på jobb, tidsfrister på fritida, rekke barnehagen, rekke trening, rekke jobb, dårlig samvittighet for manglende husarbeid, litt for lite hjemmetid, litt for lite vennetid, litt for lite treningstid… Den vanlige tidsklemma, med andre ord. Den vi alle kjenner så godt. Og den vi liker å skryte av. For er vi midt oppi tidsklemma kan vi skryte av at vi er viktige. Vi gjør noe. Og vi kan slippe unna andre oppgaver, for vi har jo ikke tid…

Sånn er det også med meg. Jeg skulle skrive en liten snutt om da jeg som Judo for fred-representant var i Maheba flyktningeleir sammen med det internasjonale judoforbundet (IJF), det zambiske judoforbundet, Norges idrettsforbund (NIF) og den irske ambassaden. Det tar ikke lange tida, men så er det det at jeg er så travel… Men nå sitter jeg her, mann og barn er sendt ut for å leke i snøen, badet burde vært vaska. Det er min tur. Og det har vært min tur lenge. Men så tenker jeg på dem jeg møtte i flyktningeleiren. De som lever i et vakuum. Der livet har stoppet opp. Der de bare oppbevares. Mennesker som meg og deg. Som har behov for å gjøre, leve, være til nytte, oppleve og prestere.

I Maheba flyktningeleir har de det tilsynelatende koselig. Flyktingene bor i leirhytter med stråtak og alle har en liten jordlapp hvor de kan dyrke noe av sin egen mat. Hyttene er plassert slik at de ikke står for tett og barna går på skole. Men det er vel også så langt idyllen strekker seg. De som bor her kommer fra 9 forskjellige land og er drevet på flukt enten av politiske grunner eller av etniske grunner. De aller fleste har ingen mulighet til å vende hjem i overskuelig fremtid. De har heller nesten ingen sjanse til å bli sendt videre til land i vesten. Vi vil ikke ha dem her. Vi vil helst ikke vite om dem i det hele tatt. Og Zambia gir dem mat og hus, men de blir ikke zambiske av den grunn. De er da også alt for mange… De bor her, i ingenmannsland, på grensa mot Kongo, der det uansett ikke bor noen andre. De får ikke lov til å forlate leiren og de får ikke lov til å ta seg jobb. Det eneste de får lov til er å eksistere. Mange av dem er høyt utdannede og kommer fra liv som ligner på vårt, med tidsfrister, tidsklemmer, oppgaver, nettverk, venner, familie, jobb og fritid. Så ble alt revet bort. Kanskje de har med seg familien. Kanskje ikke. Kanskje de treffer igjen en venn eller nabo i flyktningeleiren. Kanskje ikke. Men de er i alle fall i trygghet og de har mat og husly og barna får gå på skole. Men til hva? Hvilken fremtid har de? Hvilken fremtid har barna? Hva utdanner de seg til? Hva kan de bruke noen år på barneskole til når de ikke kan bevege seg ut av leiren? Ikke kan søke jobb? Ikke kan bli en del av noe? Ikke helt overraskende har leiren problemer med alkohol og vold. Hva ville jeg gjort i en slik situasjon?

Det er disse menneskene vi møter i Maheba. Noen av dem har begynt å trene judo! En av flyktningene fra Burundi, Faustin, har svart belte i judo. Han kjenner Nicolas Messner, «Head director» for Judo for peace i det internasjonale judoforbundet fra den tiden han var involvert i et prosjekt det franske judoforbundet har i Burundi. Faustin er omtrent 30 år, bodde i et område i Burundis hovedstad, Bujumbura, som tradisjonelt er assosiert med opposisjonen. Han er utdannet fra universitet i Bujumbura og hadde jobb, venner og trente judo. Han er som oss med andre ord. En dag er det noen som har tipset politiet om at han er politisk aktiv, noe han sier han ikke var. Politiet henter ham og banker ham nesten til døde. En av vennene hans får ham ut av fengselet og plasserer ham i en båt på Lake Tanganyika. Etter en ensom båttur og en lang og ensom fottur ender han opp i Zambia og blir plassert i Maheba flyktningeleir. Via Facebook får han vite at Nicolas er i Zambia og slik fikk han kontakt med både Judo for peace og det zambiske judoforbundet. Han fikk noen matter og drakter fra IJF, og i fjor var det lansering av judo i Maheba flyktningeleir med 13 barn og én trener. Judo for fred var invitert den gangen fordi vi allerede jobber i Zambia, og siden «vår judoklubb» i Zambia nesten er selvgående nå og det Zambiske judoforbundet stort sett har tatt over styringa av den, kan vi kanskje bruke våre ressurser på flyktningene?

Det er med dette bakteppet jeg ankommer flyktingeleiren etter en kjøretur jeg også kunne ha skrevet et innlegg om… På programmet stod det en del møter, både med UNHCR, administrasjonen for flyktningeleiren og noen zambiske etater for styr og stell… Sånne møter man må ha for å fortelle om judo, få lov til å komme inn i leiren, få lov til å ha aktivitet der, få informasjon om leiren og gjøre unna sånne obligatoriske høflighetsritualer man må gjennomføre hvis man vil ha en jobb gjort. Så var det duket for judotrening i flyktningeleiren. Vi la ut matter i solsteiken. De ble fryktelig varme og vi måtte snu dem med jevne mellomrom – både de lokale og særlig utlendingene (les: jeg) fikk svidde fotsåler. Nikolas var trener og flere fra det Zambiske judoforbundet og jeg var utøvere sammen med en hel haug med lokale barn, unge og voksne fra flyktningeleiren. De 13 barna Faustin hadde begynt med var blitt til 100(!!!) og både barn og voksne var representert. Og det var helt tydelig at disse utøverene hadde trent judo! Flere av dem må ha trent ganske mye judo! Ikke helt uventet hadde vi det gøy på matta. Det føles så mye bedre å møtes der. Le, leke og trene sammen. Møter er jo nødvendig, men det er tiden på matta som binder oss sammen.

Vi hadde stort publikum; unge og gamle satt og sto rundt mattekanten mens vi hadde trening. Etter at vi hadde dratt tilbake til Lusaka fikk vi melding fra Faustin. De var ikke lenger 100 judoutøvere i Maheba, men 150! Han sa også at han hadde vært litt skeptisk til flyktningene fra Somalia tidligere, men nå hadde han syv somaliske utøvere på matta og de var trivelige folk!

Vi hadde ikke lange tida i flyktningeleiren; det tok en dag å komme seg dit fra Lusaka. Vi brukte to dager i leiren før vi brukte en dag på returen. Jeg hadde en jentetrening i Lusaka og vi hadde noen flere møter, så bar det hjem igjen til mitt vanlige, travle liv. Selvfølgelig rakk jeg ikke å skrive ferdig dette i helga. Det er allerede blitt mandag. Badet er fortsatt ikke vasket. Jeg er stressa fordi jeg har en tidsfrist å rekke på jobb… Snart må jeg hente i barnehagen, lage middag… Som sagt, den travle hverdagen vi alle kjenner godt. Så tenker jeg på de i flyktningeleiren. Tiden hos dem snegler seg avgårde. Ingen har bruk for dem. Ingen vil ha dem. De har ingenting å engasjere seg i. Ingenting å bruke evnene sine på. I tillegg sliter de med traumer. De har mistet alt. Hus, hjem, jobb og nettverk. Alle sosiale bånd er revet over. Når jeg tenker etter, ville jeg ikke ha veddet noe som helst på at jeg ikke hadde søkt til flaska om jeg hadde vært en av dem… Men midt oppi denne situasjonen har Faustin gitt noen, dvs. 150 stykker, noe å se frem til, noe å glede seg til, noe å engasjere seg i, en måte å oppnå mestring, sette seg mål og å holde seg borte fra rus og vold. Men han er én person, som er alene… Eller er han alene? Det er her vi kommer inn i bildet. Han har en judofamilie som bryr seg. Vi er her for å støtte ham. Det er mange formaliteter som skal nøstes opp i og gjøres når det er snakk om å hjelpe flyktninger, har jeg skjønt, men sammen med det zambiske judoforbundet, NIF og IJF holder vi på å formalisere det som formaliseres må. Men før alt dette er på plass, har vi en oppgave som både er overkommelig, forholdsvis uformalistisk og som haster. De trenger en dojo! De trener nå i et lagertelt som er delvis istykkerrevet og mattene fraktes frem og tilbake og det sliter på mattene. Dessuten er det snart regntid… Dersom vi stiller med penger til bygging av dojo, stiller administrasjonen i flyktningeleiren med tomt. Så, vårt aller første mål er å samle inn penger til å bygge dojo i Maheba flyktningeleir! Snart får vi også et budsjett og en byggeplan av dem, men vi trenger jo ikke vente på det for å begynne innsamlingen!

Så hvis du ønsker å bidra kan du sette inn en slant eller to på kontoen vår, 1645.10.57514, eller vippse til 12424 Merk innbetalingen med «dojo» dersom du vil at pengene skal øremerkes.

Ellers selger vi kalendere og julekort for å skaffe penger til judodrakter til både Zambia og Afghanistan og vi har en nettbutikk hvor en liten del av salget går til Judo for fred.

Se artikkelen fra Maheba på IJF sine sider.

P.S.: Visste du at ifølge en italiensk spørrundersøkelse blant flyktninger i mange ulike leire er det flyktningene ønsker seg mest, etter ønsket om mat og bosted, idrett?

Skrevet av Birgit Ryningen.

Share on FacebookShare on Google+Share on RedditShare on LinkedInTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *