Lina

Hun får ikke lov til å gå på skolen. Av en onkel. Skal bare være hjemme. Alltid hushjelp. 16 år gammel. Hun rømmer.

Lina har full kontroll på sin motstander

Nå sitter hun på barnehjemmet og ser på meg. Hun sitter alltid på samme stedet og ser på meg. Og fniser veldig barnslig. Aldri sammen med de andre barna. Innesluttet og forsiktig. Sier ingenting. Vil ha fysisk kontakt, men tør aldri helt. Bare ser. Jeg tror det er noe galt bak øynene, og strever med å få kontakt. Men det finnes ikke noe språk vi har felles. Det finnes ingenting vi har felles.

Alle barna trener judo. Hun bare ser på. Vil ikke med. I bakgrunnen med sjal. En dag sier vi at hun skal prøve. Får på seg en litt stor drakt. Sjalet er fortsatt på. Miriam er partneren. Hun var også hushjelp. 13 år gammel. De var ikke så snille i det huset. Miriam ser alltid andre, men aldri seg selv. Nå har hun oransje belte og er blitt flink til noe. Hun skal kaste Miriam. Med tafatte armer og øyne. Jeg har ikke noe tro på det. Jeg tror ikke det er noe der. Jeg tror ikke hun skjønner, jeg tror ikke hun tør, jeg tror ikke hun greier, og jeg har skrudd på tålmodigheten. Jeg tar veldig feil. For Lina tar tak og hiver Miriam resolutt i bakken på en perfekt o-goshi. Det smeller i Miriams fallteknikk, og ingenting stemmer med de tafatte forventningene. Jeg måper. Alle måper og Lina smiler. En grov undervurdering.

Det er mer enn en positiv overraskelse. Det var den dagen vi fikk litt kontakt. En flik av et felles språk å ta utgangspunkt i. Kroppskontakt blir lettere, det tafatte forsvinner og øynene fylles av noe. Vi snakker japansk. Når vi reiser har hun gult belte og går på trenerkurs. Jeg skal aldri undervurdere noen igjen. Det er alltid noe der. Alle kan.

Skrevet av Vibeke Thiblin